Nok er nok. Transfolk har ikke lenger tillit til legene og helsepersonellet ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) på Rikshospitalet. Nok er nok, vi er trans nok.


Av: Jan Elisabeth Lindvik – styremedlem i FRI Oslo og Akershus.

 

I 2015 kom utredningen ”Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn”. Rapporten ble utarbeidet av Ekspertutvalget, et bredt sammensatt utvalg  med stor kompetanse på kjønn og transhelse. Rapporten ble bestilt av Helsedirektoratet, og den ble ganske så omfattende i sin utredning. I rapporten ble det konkludert med at dagens tilbud om kjønnsbekreftende behandling for personer med kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori ikke er godt nok.  

Kjønnsinkongruens betyr manglende samsvar mellom det kjønn kjønnsorganene tilsier, og ens egen oppfatning om hvilket eller hvilke kjønn en har. Dysfori betyr ubehag, og kjønnsdysfori er ubehag ved at kroppens kjønn (anatomisk kjønn) og egen opplevelse av kjønnsidentitet ikke matcher.

I rapporten ble det lagt opp to hovedspor: 1.) Selvbestemt juridisk kjønn og 2.) Om helsetilbudet.

Helseminister Bent  Høie kunne med bakgrunn i rapporten og denne todelingen handle lynraskt. Selvbestemt juridisk kjønn ble innført sommeren 2016. Og det med et solid stortingsflertall bak seg. Brått var Norge i føringen på det menneskerettslige planet.

Når det gjelder helsetilbudet er dessverre saken en helt annen. Rapporten og alle konklusjoner og løsningsforslag i den  for å bedre transhelsen er ikke utsatt for en lignende hastig gjennomføring. Faktisk er det nå gått over tre år siden utredningen ble overlevert Helsedirektoratet – og ingenting er skjedd. Situasjonen og behandlingstilbudet har i realiteten forverret seg, spesielt gjennom de siste ukenes medieutspill fra NBTS.


Farlige holdninger

I de siste ukenes utspill fastsetter NBTS nye retningslinjer for behandling, retningslinjer som ikke engang er klarert med sykehusets ledelse. NTBS’ utspill i Aftenposten 21. april vitner ikke bare om en bakstreversk men og nedverdigende holdning til personer med kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori. Dette er farlige holdninger – og det er som om transfolk brått er fratatt retten til behandling fordi mange har valgt å forlate køen ved NBTS og starte behandling utenfor det statlige helsetilbudet.

Overfører man dette til lignende tilfeller i vårt totale helsetilbud, vil man raskt se de underligste konsekvenser: En person blir lei av å vente på ryggoperasjon på Sykehuset med stor S og går til et privat sykehus. Ryggplagene vedvarer og personen henvender seg igjen til Sykehuset med stor S. Men nei da! Vedkommende må ikke tro at det bare er å komme tilbake til Sykehuset med stor S når man allerede har begynt i det private!

Medieutspillene er dyster lesning fra et behandlerteam som både på medisinsk og moralsk grunnlag nærmest fraskriver seg å hjelpe den stadig voksende gruppen av transpersoner. NBTS stiller til og med spørsmålstegn ved om den stadig økende gruppen av mennesker som søker behandling ikke er en reell økning, men skyldes andre faktorer i samfunnet, som sosiale medier og andre påvirkningskrefter.

Dette rokker ved noe grunnleggende i vårt helsetilbud, nemlig den gjensidige tilliten mellom pasient og behandler. Grensen er nådd for hva man skal tåle fra en statlig institusjon som i prinsippet skal inneha den ytterste kompetanse på området.  

Hva ser egentlig strutsen, der den står med hodet dypt ned i sanden, spør jeg?

 

Den ser i alle fall ikke de mange unge som i dag ikke får den hjelpen de skal ha.


Utredningstiden ved NBTS er lang – altfor lang. Mange opplever ett skritt frem og tre tilbake i en prosess som kan ta flere år. Mange blir avvist. Altfor mange – og ingen passer på dem som faller utenfor det beinharde diagnosesystemet.

 

Dette er ikke bare uholdbart. Det er skammelig.

Det er således gledelig at vi har fått alternative behandlingsmuligheter i Norge. Selvfølgelig skulle man ønske at disse ikke var private, fordi behandlingen kan innebære store kostnader for de av oss det gjelder – en fra før sårbar gruppe mennesker. Men likevel – de alternative behandlingstilbudene utfører jobben som vårt nasjonale Rikshospital skulle ha gjort.

 

Takk til Helsestasjonen for kjønn og seksualitet i Oslo og  flere leger og sexologer

Jeg, og hele styret i FRI Oslo og Akershus, vil rette en spesielt stor takk til Helsestasjonen for kjønn og seksualitet i Oslo og flere leger og sexologer som faktisk påtar seg et ansvar for oss transfolk. Vi kan ikke på noen måte se at disse ”strør om seg med hormoner”, slik lederne ved NBTS hevder. Tvert imot gir de et livsviktig, nødvendig og forsvarlig tilbud til pasientgruppen.

NBTS må slutte å hakke på disse behandlerne som faktisk tar ansvar. Mens dere ledere ved NBTS fortsetter å leke struts så snurrer verden videre rundt dere. Vær snill å få hodet opp igjen fra sanden og se alle dem som behøver deres hjelp!

Og kjære statsråd Høie – vi er nå nødt til å sørge for at den kompetansen som finnes på NBTS blir utnyttet på en ordentlig måte til det beste for pasientgruppen.

Vi er nå nødt til å få startet opp regionale behandlingssentre. Og sist men ikke minst viktig: Vi er nødt til å få i gang arbeidet med en ny nasjonal handlingsplan på området.

Rapporten og utredningen fra 2015 inneholder mange gode løsninger. De venter på å bli brukt. Du har vist at du kan handle, statsråd Høie. Gjør det igjen, er du snill! For dette haster!


Til alle andre:
Møt opp på Eidsvolds plass onsdag 18. april klokka 16:00 og bli med på demonstrasjon og viktig markering: VI ER TRANS NOK!

 

Av: Jan Elisabeth Lindvik – styremedlem i FRI Oslo og Akershus.