Kap. 3. Hvordan bør helsepersonell opptre?
Før du vet mer om pasienten og en eventuell partner bør du unngå å bruke kjønnspronomen. Du kan bruke det kjønnsnøytrale ordet partner i stedet for forkjønnspronomen som kone/mann inntil du kjenner pasienten bedre. Da åpner du for trygg dialog.
Tenk også på at språkbruk bør være inkluderende. Ikke alle liker moderne uttrykk, bruk betegnelser som pasienten selv bruker. Vær også klar over ditt non-verbale språk. Hvis kroppsspråket ditt ikke er i overensstemmelse med det verbale språket, vil pasienten sannsynligvis oppfatte det.
Skap trygge rammer slik at pasienten kan føle seg trygg og kan vise hvem vedkommende er. Er det en person til av samme kjønn i samme bolig, kan du for eksempel innlede med å spørre om de har kjent hverandre lenge.
Transpersoner omtales med den kjønnsidentiteten de framstår med. Spør gjerne pasienten om hva som er riktig kjønnspronomen for vedkommende.
Du kan vurdere om det er formålstjenlig å informere om din egen kjønnsidentitet. Eventuelt kan du drøfte dette med dine overordnede. Dersom du er heterofil, bør du skaffe deg informasjon om ulike kjønnsidentiteter, kjønnsutrykk og seksuell orientering (Les om dette i kapittel fire i denne nettressursen).
Vær oppmerksom på at du høyst sannsynlig vil ha kontakt med mange lhbt pasienter som trenger din støtte og forståelse. Som helsepersonell i hjemmetjenestene kommer du på besøk i private hjem.
Å være gjest er en tillitssak og helsepersonell har derfor en unik mulighet til å kunne skape tillit og gode møter.
Som oftest tar vi det for gitt at personer er heterofile og følger de gitte normene. Personer som bryter med denne forventningen, eller heteronormen, kan av og til ha negative opplevelser i møte med andre, og at det skaper forstyrrelser i omgivelsene.
Det er derfor viktig at vi som helsepersonell tilrettelegger for et åpent og fordomsfritt miljø.
Det er viktig å være seg bevisst at vi lever i et heteronormativt samfunn. En heteronorm er en ofte ubevisst forventning om at mennesker man møter er heterofile og lever slik som heterofile flest lever. Men, ikke alle er heterofile og det kan ikke tas for gitt at pasienten er heterofil.
Pasientrettighetsloven § 1-3b sier at nærmeste pårørende er
«…den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten….».
Helsepersonell som kommer i kontakt med en person med demens, kan hjelpe pasienten med å avklare og registrere hvem som er nærmeste pårørende.
Skeive og demens:
For helsepersonell