Forskning del 2: Skeiv uro etter diskresjonskultur

 

“Aldringen som Lena, ja så lenge jeg bor hjemme går det vel bra, men senere når man blir eldre og kanskje må inn på et hjem da kommer man nok ikke inn, ikke om man ikke er blind og 102 år. For hjemmehjelpen og sånn er da.. Altså der har jeg lobbet hos partiene om at de må ha lhbt-kompetanse i hjemmetjenesten. […]

Når jeg ikke klarer meg selv og de kommer inn og ser at det er en mann som går i kvinneklær. “Gud, så ekkelt, den der vil vi ikke gå hjem til flere ganger,” man vet jo ikke. Selv om det ikke blir sånn, men det kan jo bli sånn.” Lena, 65 (i Siverskog, 2013)

Eldre skeives uro for hva som kan skje når man aldres  og om de ikke skulle klare seg på egen hånd hjemme kan forstås i lyset av at mange har vært og er restriktive med for hvem og når de er åpne med sin seksualitet og/eller kjønnsidentitet (Bromseth & Siverskog 2013). ” Å leve diskret”, eller dobbeltliv, har særlig vært kjennetegnende for den eldste generasjonen skeive, som kom ut for seg selv på 40-50-tallet (Kristiansen 2013).

Å ikke definere seg åpent eller synliggjøre for omverdenen en avvikende seksualitet har også vært en beskyttelse mot å utsettes for krenkelser. For mange eldre skeive har hjemmet blitt forbundet med å være en frisone på en spesifikk måte; en plass der de uavhengig av samfunnet rundt kunne være seg selv, slippe den heteronormative kulturens krav og forventninger, og å invitere andre skeive eller andre som var positive til ens identitet og livsvalg (Lindholm 2013).

Tanken på å være nødt til å flytte til et sykehjem eller omsorgsboende handler altså om mer enn å ikke klare seg selv og å være en belastning for andre, det innebærer også å være nødt til å leve på heltid i et heteronormativt miljø.

Flere studier viser at mange skulle velge å skjule sin seksuelle orientering og/eller normbrytende kjønnsidentitet hvis de ble avhengig av hjelp, samt en redsel for å forsnakke seg ved demensdiagnose. De deltar også i mindre grad i de generelle sosiale aktiviteter som tilbys pensjonister, og i avlastningsgrupper for omsorgsgivere.

For transpersoner som ikke har gjennomgått full kjønnskorrigerende behandling kan uro for å utsettes for dårlig behandling innebære å avstå fra å uttrykke det kjønn de opplever seg å være. For andre som bryter mot kjønnsnormer skulle det uansett vises på kroppen, noe som innebærer en spesifikk utsatthet

En majoritet av eldre skeive i de refererte internasjonale studiene er åpne for sin allmennlege. Samtidig løfter mange at åpenhet er vilkårlig og avhengig av hvordan en tror det kommer til å bli mottatt. De fleste leser av omgivelsene og relasjonene for å lete etter tegn som kan bekrefte eller avkrefte at det er trygt å være åpen. Få har tillit til at de kommer til å bli møtt på en kompetent og respektfull måte ut fra hvem de opplever seg være og de liv de lever/har levd, men forventer seg heteronormativitet. Samtidig som det beskytter mot å bli møtt på negative måter kan det å ikke være åpen kan ha store konsekvenser både sosialt og for forutsetninger for god personsentrert omsorg. For eksempel kan den innebære å stenge igjen døren til mennesker fra ens liv som kan ”avsløre” en og til å kunne dele med andre livserfaringer og -minner. Deler som ikke får synliggjøres siden de oppleves som potensielt truende for den egne tryggheten. Frykt for å ikke aksepteres for den man forstår seg som, opplevelser av usynliggjøring, stereotypisering og fysiske og verbale krenkelser (fra både fortid og nåtid) kan føre til minoritetsstress (Meyer 2003):

”….det er noe som sitter igjen, selv om jeg rent intellektuelt forstår at det spiller ingen rolle om jeg er åpen i den eller den sammenhengen men det er noe som jeg holder tilbake […] Under den tiden som jeg ble dannet så kjente man den her tvangen om å holde tilbake den man var.” (Nina, 65, i Bromseth 2013)

Å kunne kontrollere åpenhet; hvem som vet og når har altså vært en sentral livsstrategi for å kunne kjenne seg trygg for mange eldre skeive. Selv om samfunnet har endret seg i positiv retning kan frykten for negative reaksjoner fortsatt være sterkt tilstede for en del eldre skeive.

I en engelsk studie om eldre skeives behov i livets sluttfase ønsker en majoritet av de spurte at tjenester og bomiljø skulle være inkluderende for alle, reflektere samfunnets brede mangfold, ha tillit til at skeive blir verdsatt, forstått og trygge,  og være plasser hvor en kan finne “likesinnede”. (Almack 2015).  Et informert og aktivt normbevisst og sensitivt møte med pleie- og omsorgstjenester er derfor helt avgjørende for å ha mulighet til å være åpen om sin livssituasjon og formidle sine behov, og derigjennom tilgang til god personsentrert omsorg (og likeverdige helsetjenester).[7]  

Prosjekt Skeiv kunnskap til din arbeidsplass?

Prosjekt Skeiv kunnskap er FRI Oslo og Akershus kompetansehevingstilbud for Oslo kommune og Akershus fylkeskommune.

Vi skolerer og gir deg og din arbeidsplass skeiv kunnskap. Ta kontakt med oss!

Skeiv kunnskap til din arbeidsplass?

X
X